av Advokat Vibeke Meland
Publisert 17.04.2022
Det er nylig kommet nye retningslinjer for fastsettelse av samvær i barnevernssaker. Bakgrunnen for dette er at staten Norge har tapt en rekke saker ved den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD). I Norge har det vært fattet mange beslutninger hvor samværet har vært satt så begrenset, at det har vist seg å være i strid med menneskerettighetene (EMK artikkel 8).
Dette har også fått betydning for saker om omsorgsovertagelse, tilbakeføring og adopsjon.
Varighet av plasseringen har hatt stor betydning for hvor mye samvær det skulle bli i omsorgsovertagelsessaker. 3-6 ganger i året har vært vanlig ved langtidsplasseringer.
Den vanlige oppfatningen har vært at det skal legges vekt på barns behov for ro, stabilitet og forutsigbarhet - utfra synspunktet om at barn som plasseres i fosterhjem eller institusjon i de fleste tilfeller er sårbare. Men er de det da?
Langtidsplasseringer har vært lagt til grunn i de klart fleste tilfellene der fylkesnemndene har fattet vedtak. Ofte har begrunnelsen for dette vært svært knapp eller helt fraværende.
Det er også svært vanlig at barneverntjenesten ikke har tilbudt hjelpetiltak med tanke på å sette foreldre i stand til å få omsorgen tilbake, når det i vedtak/dom er lagt til grunn langvarig plassering.
Norsk Høyesterett har i kjølvannet av alle EMD-sakene mot staten Norge, behandlet flere saker i 2020 hvor hensynet til familiebåndene har vært særlig fremhevet.
I dommen HR-2020-661-S (Strand-Lobben) ble det uttrykkelig sagt at hensynet til familiebånd både for foreldre og barn skal tillegges mer vekt, og at det må komme tydelig frem i vedtak og dommer at akkurat dette er vurdert. - Dette er nye takter!
Disse sakene har ført til en endring av barnevernpraksis, og har ført til at en lang rekke saker bør ses på igjen.
Manglende tilrettelegging for gjenforening mellom barn og biologiske foreldre, har i større eller mindre grad vært et bærende element i begrunnelsen i alle de norske barnevernssakene der EMD har konstatert krenkelse av menneskerettighetene.
Dette har ført til behov for justering av norsk barnevernpraksis. Dette følges nå opp i saker både for fylkesnemnda og retten.
Gjenforening skal være utgangspunktet for ethvert tiltak som skiller barn og foreldre. Alt må gjøres for å opprettholde personlige bånd og eventuelt bygge opp familien igjen. Samvær og hjelpetiltak er viktig.
I følge EMK art. 8 nr. 2 skal det foretas en balansert avveiing ("fair balance") mellom hensynet til barnets beste og til familiens enhet og gjenforening - i tilfelle av adskillelse. Selv i de tilfeller der det ved valg av fosterhjem legges til grunn at barnet blir boende lenge. skal samværet fastsettes så ofte at tilbakeføring til foreldrene kan bli mulig på sikt.
Den konkrete vurderingen må ta utgangspunkt i at en omsorgsovertakelse - enten den ventes å bli relativt kortvarig eller mer langvarig - skal være av midlertidig karakter. Målsettingen må være at omsorgen skal føres tilbake til foreldrene så snart omstendighetene gir grunnlag for det, og samværet må fastsettes slik at dette formålet ivaretas best mulig.
Plikten omfatter ikke bare antall samvær, men også samværenes kvalitet. Dette innebærer en plikt til å tilrettelegge for at bånd mellom foreldre og barn kan styrkes og utvikles. Barnevernet plikter med jevne mellomrom å undersøke om situasjonen har endret seg, og vurdere hvilken betydning dette skal ha for samværet. Denne positive forpliktelsen løper under hele omsorgsovertagelsen og forsterkes med tiden.
Fylkesnemnda og retten skal søke å reparere tidligere feil ved å endre eller oppheve uriktige avgjørelser.
Private parter kan anmodet barneverntjenesten om å bringe sin sak inn til fylkesnemnda for ny avgjørelse. Mange vil nok kunne få mer samvær ved å gjøre dette.
